Torsdag: Nisjequiz og folkemusikk
Fortellerkonseptet Mytologisk quiz er utarbeidet for ungdomsskolen, men er nå - i ekte mytologisk ånd - morfet for å passe fortellerfestivalens godt voksne publikum. Ida Johannesen forteller, med varme, bevegelse og presisjon, 12 korte myter om verdens opprinnelse. Publikum er inndelt i lag og vår oppgave er å gjette hvilken kultur mytene stammer fra. Og selvom dette åpenbart er en nisje-quiz, med en uvanlig performativ stil, fungerer det overraskende godt.
Ida er stødig som både forteller og pedagogisk quizmaster, og loser oss fint gjennom det. Quizen har en passelig høy vanskelighetsgrad, og på laget mitt bruker vi lang tid på å diskutere ulike mytologiske navn og naturfenomen. Det er sosialt og det er kunnskapsrikt. Med det sagt, så krever dette konseptet en grei dose sosial selvtillit. Ved inngangen får du utdelt en lapp som henviser deg til et bord og et lag. Det vil si at du mest sannsynlig blir splittet fra et eventuelt følge. Det er ikke alltid det man ønsker når man går på quiz… Men for de aller fleste tar konkurranseinstinktet fort overhånd, og samtalen flyter etterhvert godt i vår jakt på den riktige kulturen.
Ida har helt klart lykkes i morfingen fra ungdomsskole til festival. Mytologisk quiz er et lettbeint og morsomt sosialt arrangement, med god fortellerkunst som omdreiningspunkt.
Ida Johannesen som forteller og quizmaster i Mytologisk Quiz. Foto: Halvard Haga
Det er naturligvis ikke stinn brakke under en quiz med såpass høy nerdefaktor. Men når siste akt for dagen skal på, strømmer det virkelig inn i kjelleren på Riksscenen. Camilla Granliens musikalske beretning Gjendine og Jørgine er tydeligvis beryktet og det hentes ekstra stoler til salen. Og jeg forstår hvorfor. Camilla Granlien er en fantastisk sanger, og pianist Alf Hulbækmo er et musikalsk og humoristisk varp. Sammen med fiolinist Mari Skeie Ljones serverer de oss vakker folkemusikk og god, gammel amerikansk jazz.
Mellom musikkinnslagene kommer historiene om Gjendine og Jørgine. Det er noen fascinerende damer. Men der musikken er nydelig kompleks og leken, opplever jeg at selve fortellingen mangler noe dynamikk. De to musikerne bidrar som ulike karakterer fra sidelinjen, og piffer det opp, men det er Granlien selv som må bære fortellingen. Den kommer dessverre aldri helt på høyde med sangen, selv om det er partier det virkelig svinger av i tekstformidlingen også. Kanskje jeg påvirkes av at Granlien bruker manus underveis, og dermed ikke oppleves like fri som i sangen. For det er i partiene der hun lekent beveger seg fra sangstrofer til fortelling, at forestillingen er på sitt beste. Her er regien stram og teksten klar, og Granlien kan fokusere på selve formidlingen. Det funker, og i disse øyeblikkene koser jeg meg skikkelig.
Jeg skulle nok ønske at forestillingen var enda strammere, og at historiene om de to svært interessante kvinnene var mer kondensert. Det drar litt ut, og etterhvert er det vanskelig å følge linjene mellom alle låtene. Men låtene, de er virkelig gode.