Torsdag: Kickoff?
Det er ikke akkurat med et voldsomt brak Fortellerfestivalen 2023 starter sitt fire dager lange program. Den begynner heller i det små, kanskje i det aller minste, av hva fortellerkunsten har å by på. Men den starter ikke feil sted av den grunn. Jeg vil nesten påstå at den starter helt riktig. Med workshop i stuntfortelling.
Jeg har ikke deltatt på selve workshopen, men kommer inn på Deichman Tøyen idet den lille forsamlingen på 8 skal bevege seg ut i det offentlige rom og stunte sine historier. De skal fortelle for uvitende og uforberedte publikummere, og de skal gjøre det med lite forberedelse. Det er så visst ikke en workshop for alle (jeg hadde aldri i mitt liv turt å begi meg ut på dette!). Men jeg er overbevist om at alle har godt av å få oppleve resultatet av workshopen.
En av de åtte går til barnekroken på biblioteket. Det virker som en naturlig og trygg inngang. Her møter man ofte et publikum som allerede befinner seg i en form for fortellersituasjon, der voksne leser høyt for dem. Det er en helt annen terskel når det kommer til å tilnærme seg et voksent publikum. Det kan være ubehagelig og nesten invaderende.
Det er egentlig ganske intimt å lytte til en fortelling, sånn på tomannshånd. Det er noe vi sjelden opplever som voksne; vi som er så vant til forestillingsformatet, der vi gjerne har forberedt oss og går inn i vår vante ‘publikumsrolle’. Men det er jo veldig deilig å være i den intime fortellersfæren, som mange av oss har med oss fra nettopp barndommen, og som knytter seg så sterkt til fortellerkunstens opphav. Og akkurat derfor syns jeg at dette er et godt sted å starte denne festivalen. I den renskårne, anvendte formen for fortellerkunst.
“Jeg ble helt revet med, jeg!” svarte den unge psykologistudenten, da jeg spurte hvordan hun opplevde å bli fortalt for - midt i eksamenslesningen. Det viser jo at fortellerkunsten i sin mest hverdagslige form både virker og berører. Og at fortellerfestivalen har fulgt opp årets tema - “øyeblikkets røtter” - med sin første programpost.