Fredag: Fortellermønstring
Det er fortellermønstring og årets utvalgte ‘finalister’ er klare. I dag skal vi få forestillinger som er nye eller under utvikling, og vi starter med det som beskrives som: “En unik fortellerforestilling om to blinde barndommer og en verden bortenfor alt”.
I Mitt Narnia møter vi Hege Eidsæter, Kurt Ove Mæland og Helga Samset. Hege er svært svaksynt og Kurt er født blind, og begge har et nært forhold til lydkassettene med Legenden om Narnia. Hver for seg maler de fargerike bilder av sin barndom for oss. Innimellom beskrivelsene av skolehverdag, vennskap, naboer og lek, leser Helga lunt og engasjerende fra Narnia-universet. I løpet av forestillingen veves de to barndommene inn i historien om ungene i bøkene. Det er et godt konsept.
Og her må jeg si meg enig med Aslak Moe og hans tilbakemelding i ettersnakken: “Forestillingen er på sitt aller beste når koblingen mellom Narniauniverset og barndomshistoriene er tydelig”. Det er direkte rørende når Kurt betegner sin bestevenn som “min Aslan”. Intensiteten er til å ta og føle på når Hege forteller om det store klesskapet på loftet til naboen Margot. De kunne med fordel gjort enda flere slike grep!
Med en klarere innholdsmessig kobling, ville muligens de ulike fortellerstilene også smelte bedre sammen. De tre aktørene er alle sjarmerende og dyktige, men har vidt forskjellige kvaliteter i framføringen. Hege er intens, poetisk og fysisk trollbindende. Kurt er den joviale og frittalende ‘tjommien’, som i tillegg synger med en helt nydelig røst. Helga leser rolig og presist på siden. Det spriker i uttrykk og overgangene mellom dem oppleves til tider brå, men det er ikke mindre gode opptredener av den grunn. Jeg liker både fortellerne og fortellingene, og har tro på at en dramaturgisk oppstramming og litt mer tid til utvikling er alt som skal til for å heve forestillingen enda et hakk.
Hege Eidsæter, Kurt Ove Mæland og Helga Samset i forestillingen Mitt Narnia. Foto: Halvard Haga
Det andre innslaget i mønstringen er Sjukepleiar Offshore av Anne Elisabeth Skogen: Et bestillingsverk fra Norsk Olje- og Gassarkiv i Stavanger. I løpet av en god time forteller Anne Elisabeth informativt om Svanhild; den første kvinnelige sykepleier på Friggfeltet i Nordsjøen.
Oppsetningen betegner seg selv som en ‘forteljarførestilling’, men jeg opplever at den mangler noen essensielle elementer for å lykkes helt som dette. Misforstå meg rett, det er på ingen måte uinteressant. Det er masse potensiale i denne historien! Men jeg sitter igjen med inntrykket av at det er noe uforløst… At det beveger seg i retning av et utvidet og kreativt foredrag. Det er kanskje å sette det litt på spissen, men jeg savner mer stødighet og finesse i framførelsen og i språket. Jeg ønsker meg mer variasjon i både uttrykk, følelse og intensitet.
Kanskje bærer forestillingen for mye preg av å være et bestillingsverk. Det skal jo liksom være opplysende om arkivstoff, men jeg savner det personlige. Og jeg tror det er fullt mulig å kombinere disse to perspektivene. Det er jo øyeblikk der Anne Elisabeth treffer meg hardt med fortellingen sin, og det er nettopp i de situasjonene der det menneskelige får skinne gjennom. Både i dramatiske hendelser og i de hverdagslige. Jeg vil ha mer av det!
Denne forestillingen har vært i utvikling siden premieren i 2014, og jeg håper den kan fortsette med det - i en enda mer personlig retning.
Mimesis Heidi Dahlsveen og Randi Veiteberg Kvellestad i Omsorg - fortellinger om ubehag, ensomhet og en elefant. Foto: Halvard Haga
Tredje opptreden i fortellermønstringen er forestillingen og forskningsprosjektet Omsorg - fortellinger om ubehag, ensomhet og en elefant. Prosjektet utforsker begrepet omsorg gjennom tekstil, fortelling og bevegelse. Fra mitt ståsted er dette helt essensiell informasjon å ha med seg som publikummer. Og vi kunne gjerne visst mer - for her er det mye å fordøye.
Fortellerkunstner Mimesis Heidi Dahlsveen er et eget kraftsenter. Hennes tilforlatelige og humoristiske framtoning begeistrer. Fortellerteknisk er det text book perfect. Heidi er gjennomprofesjonell som forteller og faller aldri ut. Hun er 100% tilstede og vi kan stole på henne.
På Heidis høyre side sitter tekstilkunstner Randi Veiteberg Kvellestad og syr - tilsynelatende uten å ense sin medspiller. Heidi dundrer på videre, mens tøykunstverkene møysommelig produseres og henges opp. Denne kombinasjonen av tekstil- og fortellerkunst skaper ikke det største engasjementet hos meg, men jeg observerer at flere i salen trekker det fram i positive ordlag i etterkant. Jeg følger det dessverre ikke helt og har vanskelig for å forstå kontrakten mellom kunstnerne og relasjonen mellom kunstverkene.
Det gjør også at jeg bruker mye energi på å lete etter en form for intern logikk, og mister etterhvert tråden i de mange fortellingene. Her er det norrøne myter, barndomsanekdoter og faktaopplysninger om hverandre. Jeg har egentlig mest lyst til - og behov for - å få fokusere på Heidi og historiene alene. Det er så mange nyanser og lag i formidlingen hennes, at jeg hadde hatt nok med det. I tillegg til å prøve å henge med på alle de dramaturgiske vendingene.
Det er i det hele tatt en litt overveldende forestilling for meg. Utviklingsarbeidet har nok ikke klart å lande i noe som fungerer fullt ut i et scenisk format enda. I ettersnakken understreker trioen bak prosjektet at dette er første store visning og at de er i utprøvingsfasen. Jeg lurer på om de da hadde vært bedre tjent med å vise et kortere utdrag og ha en større diskusjon om selve prosjektet heller.
Hvis mønstringen skal være et lavterskel tilbud for utvikling og prosess - “en åpen faglig arena for å se og diskutere muntlig fortellerkunst” ifølge programmet - burde det kanskje være enda mer utprøvende i formatet og åpne for mer samtale. Det syns jeg festivalen lykkes mye bedre med i mønstringens siste programpost: Fortellerstudio: Åpent Hus. Her får vi et par 5-minutters utdrag, innblikk i ulike fortellerkunstprosesser, og faktiske åpne og konstruktive samtaler om prosjektene. Det virker å fenge både fortellerne på scenen og oss i salen. Jeg ser gjerne mer av dette i selve mønstringsinnslagene også.