Lørdag: En dag i inspirasjonens ånd
I løpet av festivallørdagen overværer jeg to arrangementer som skiller seg ut fra det ellers så forestillingstunge programmet denne dagen: Fortellertreff og foredraget Myter i Vår Tid. Rent formmessig befinner de seg jo i ulike leire, men for meg understreker de to sider av samme sak: Fagfelleskap og -utvikling.
Fortellertreffet er initiert og ledet av forteller Ivar Nygaard, og samler muntlige fortellere til nettverksbygging og faglig samtale. På treffet er det nesten vanskelig for alle å komme ordet - mange har mye de vil dele og kommentere - og halvannen time oppleves som for lite tid. Det tyder på at faglig dialog og fellesskap er mangelvare i bransjen og at fortellerfestivalen med hell kan legge mer til rette for dette både i programmet og utenom festivaltid. På treffet understreker påtroppende festivalleder Lina Teir at hun vil ta dette med seg i videreutviklingen av fortellersentrum, som festivalen nå ønsker å betegne seg som. Det lover godt.
Foredragsholder Terje Nordby. Foto: Halvard Haga
Myter i Vår Tid er ikke et dialogtreff. Det er et dyptgående foredrag fra myteekspert og -formidler Terje Nordby. Den fullsatte salen av både fortellere og eksternt publikum sitter som tente lys og absorberer Terjes overveldende kunnskap. Han er humoristisk, skarp og lun, og belyser vår verden på finurlig vis gjennom mytene. Foredraget er både inspirerende og lærerikt.
Jeg mener disse to programpostene er sæskilt viktig for selve fortellerkunstfeltet, fordi de på hver sin måte er med på å øke fagligheten. Det er gjennom deling, diskusjon, økt kunnskap og inspirasjon, at feltet beveger seg framover. I en ofte ensom fortellerhverdag er dette kanskje noe av det viktigste festivalen kan tilby.
Som pauseinnslag i min minifagdag, fikk jeg med meg Hanne B. Oftedals lille fortellerstund på Deichman Tøyen. Eventyret om Gutten som gikk til havtrollet fortryller både store og små oppmøtte. Hanne balanserer perfekt mellom ro og lek, mellom spenning og glede. Her er det ingen staffasje, ingen musikk eller rekvisitter. Hanne trollbinder publikum med fortellingen alene, og det er forfriskende. Det er også fint å se at barna responderer så godt på denne ‘nakne’ formen. Med enkle regler som gjentas i kor og en nydelig tilstedeværelse, er vi med Hanne hele veien.
Historien om Maria i Koranen er først ut i kveldsprogrammet. Forestillingens lekne form er deilig og sjarmerende. Forteller Mehda Zolfaqari har en uhøytidlig stil, full av humor og glimt i øyet. Men det er allikevel ingen grunn opptreden. Forestillingen veksler effektivt mellom det strengt regisserte og det lettbeinte, mellom det personlige og det historiske. Det gjør at vi kan le i det ene øyeblikket, og gråte i det neste. Også interaktiviteten balanseres akkurat rett, etter min smak. Mehda klarer å lese rommet, og har en perfekt timing i sine henvendelser til oss. Det gjør at jeg føler meg ivaretatt og kan lene meg godt inn i opplevelsen og historien.
Nawar Alnaddafs musikalske elementer er med på å knyte det hele vakkert sammen (og burde komme med gåsehudgaranti). Det gjør forestillingen til en helhetlig god opplevelse, som både rører, gleder, opplyser og underholder.
Rowan Rheingans i Dispatches on the Red Dress
Festivalens første internasjonale gjestespill er Dispatches on the Red Dress av britiske Rowan Rheingans. Dette er en forestilling hvor jeg, i dens beste øyeblikk, glemmer alt som heter form, teknikk og dramaturgi. Historien bare lever her og nå. Dens verste øyeblikk har jeg vanskelig for å finne. Det er en gjennomtenkt og velprodusert forestilling, som i all sin ydmykhet klarer å røske tak i publikum.
Historiene om Rowans bestemødre og hennes selvkomponerte musikk veves vakkert sammen. I fortellingene er Rowan nøktern. Hun antyder bare med kroppsspråket, ofte tar hun rollen som beskuer i historien - og ikke som gestalter. Som publikummer syns jeg det er godt å få lov å skape bildene selv. Rowans ord er velvalgte og gir mer enn nok til fantasien. Når musikken kommer inn oppstår et kjærkomment refleksjonsrom. Sangen fungerer som en kommentar til historien, og for meg uttrykker de også følelsene som er vanskelige å forklare med ord. I sangen hører jeg enorm smerte og frustrasjon, jeg hører frykt og fortvilelse. Det er lenge siden jeg har sett en forestilling lykkes så godt med kombinasjonen av musikk og fortelling.
Avslutningsvis kommer setningen “our knowledge of the past does not protect us”. Selvom Rowan forteller en personlig historie, blir den aldri navlebeskuende. Med slike replikker klarer forestillingen også å trekke viktige og eksplisitte linjer til vår tid. Det er en imponerende bragd.
Forestillingen reiser faktisk videre på en miniturné i Trøndelag til uka, så alle trøndere bør kjenne sin besøkelsestid! Jeg kan i alle fall gå god for Dispatches on the Red Dress.