Søndag: Å gå av uten et brak

Jeg starter søndagen på Story Sharing Café, og for første gang i løpet av festivalen må jeg legge vekk penn og tastatur, og fortelle med min egen stemme. Man kan nesten si at ringen er sluttet for min festivaldeltakelse. Fra å beskrive stuntfortelling som det verste jeg kunne tenke meg på dag én, til å nå sitte og fortelle korte historier for fremmede, uten forberedelse. For det er det Story Sharing Café går ut på; du blir tilvist et tilfeldig bord med tilfeldige personer og deler historier. En vert leder seansen og leser opp en rekke fortelleroppgaver. I tur og orden får vi rundt 90 sekunder på å gi vårt svar på oppgaven. En fortelling, om du vil.

Det oppleves verken som skummelt eller grenseoverskridende, men hyggelig, gøyalt og sosialt. For meg skyldes det de nesten rigide rammene for konseptet. Med en streng struktur er terskelen lavere for å delta, fordi det stiller mindre krav til meg som deltaker. Jeg trenger ikke ta ansvar, men geleides omsorgsfullt gjennom opplegget.

Dette er ikke fortelling av høyt kunstnerisk kvalitet. Det er anvendt og sosialt. Det gjør det ikke mindre til en del av fortellerkunstfeltet, ei heller festivalen. Jeg synes dette er et av få arrangement som eksplisitt vender seg utover, og gjør at fortellerkunsten kan være enda mer tilgjengelig for allmenheten. Story Sharing Café er en fin brobygger både mellom mennesker og kulturer, og mellom kunstfeltet og publikum.

Deltakere på Story Sharing Café. Foto: Halvard Haga

Den første forestillingen for dagen er Voluspå - Volvens spådom, med forteller og musiker Ylva Sjaastad. Dette er virkelig forestillingen for Marit Jerstad-fans og norrønfrelste fortellere.

Norrønekspert og fortellerpionér Marit Jerstad har, i samarbeid med Knut Harris, instruert denne reisen gjennom eddadiktet Voluspå. Teksten er basert på deres nye bokmål-oversettelse av diktet, og siteres via sang og fortelling, pent akkompagneres av lyrespill. Basert på denne beskrivelsen vil kanskje de fleste tenke at dette er en forestilling for spesielt interesserte. Det er helt riktig.

Denne fortellingen går dessverre over hodet på meg. Jeg klarer ikke å gripe det kronglete språket og poesien. Selvom Ylva til tider bryter ut i en løsere fortellerform, med enklere språk og en sterk formidlingsevne, sliter jeg med å følge historien. Virvaret av navn, steder og vesner er jo et premiss for de norrøne fortellingene, men det gjør at jeg har behov enda mer tydelighet i de ytre faktorene, som språk og form. Når alle elementer er farget av det samme - det mystiske og mytiske - forsvinner poengene for meg.

Det er ikke vanskelig for meg å forstå at mange vil sette stor pris på denne forestillingen. Den tar absolutt norrøn historie på alvor og framviser en viktig del av vår kulturarv. Derfor hører forestillingen til på fortellerfestivalens program. Men den er ikke for alle - og det må være lov å si.

Ylva Sjaastad i forestillingen Voluspå - Volvens spådom. Foto: Halvard Haga

Avslutningsforestillingen i år er David and Batseba av den italienske duoen Compagnia di Storytelling Raccontamiunastoria. Jeg vet ikke hva jeg kan vente meg, annet enn at de angivelig skal ha en “lidenskapelig[…] og hardtslående stil”. Etter forestillingen kan jeg hilse og si at det har de.

Paola Balbi og Davide Bardi holder ikke tilbake på noe. De starter med toppintensitet, og øker bare derfra. De forteller om store følelser, de spiller ut store følelser, og tar seg god tid til store følelser. I over en time følger vi den svært elaborerte, og veldig lidenskapelige, elskovshistorien om David og Batseba.

Som en representant for ironi-generasjonen, armert med en norsk forlegenhet, er det nesten umulig for meg å ta inn over meg den intense inderligheten fra scenen. Jeg føler meg nesten skamfull, der jeg sitter i mørket. Det blir rett og slett for mye av det gode. Det gjelder også i et fortellerteknisk perspektiv. Når både tekst, bevegelse og uttrykk framhever det samme, forsvinner dynamikken. Hele forestillingen kjører dermed på samme gir. Undertekst er blitt klartekst, og det er ingenting igjen for publikum å fylle inn selv. Det gjør at jeg kjeder meg, samtidig som jeg overlesses med svulstige ord og følelser. Jeg kjenner at veggen reises opp foran meg, og jeg kan ikke hankes inn igjen. Sånn sett avsluttes festivalen på samme måte som starten - uten et brak - men nå skulle jeg ønske det smalt.

Men jeg henger ikke med hodet lenge. Helt til slutt får jeg oppsummere festivalen sammen med avtroppende leder Aslak Moe og påtroppende leder Lina Teir, og jeg kan fortelle om alle de gode opplevelsene festivalen har gitt meg - og litt om de som har skapt mer hodebry. Samtalen er tatt opp og legges ut som podcast her på nettsidene etterhvert. Følg med og lytt, om du vil høre mine avsluttende tanker om fortellerfestivalen 2023!

Jeg er også interessert i å høre hva alle dere andre tenker - så kom endelig med kommentarer og innspill til mine innlegg!

Takk for meg!