Krig og fred og politikk og fest og sånn
Hvor skal man begynne? Fortellerfestivalens første festivaldag ble en helaftens forestilling i tre akter ++. Dagen startet for barna, med eventyr og myter (du kan lese mer om festivalmorgenen her!). Videre fikk vi to forestillinger med andre verdenskrig som bakteppe. Her var godt voksne både aktører på scenen og majoritet i salen. Dagen ble avsluttet i de unge voksnes tegn på Cafeteatret, med fest og forestilling hand i hand. Jeg er 28 - du kan gjette hvor dagen toppet seg for meg…
At Fortellerfestivalen har stil er det ingen tvil om. Vi flytter oss fra det ene freshe stedet til det andre. Foto: Helge Langerud Heikkilä.
All spøk til side: Festforestillingen, Hemmeligheter og Løgner, er virkelig en fest! En fest med hjertevarme, alvor og gode fortellinger. Konferansier Kjetil Solberg Stavenes loser oss stilsikkert igjennom en kveld som starter med fortellinger i Peer Gynt stil fra elevene ved Nordic Black Xpress. Regissør Torgrim Mellum Stene har lyktes i å skape en finfin ramme rundt mer eller mindre sanne, selvopplevde skrøner. Moderne fiskehistorier, hvor fisken har gått litt opp i vekt for hver gang fisketuren blir fortalt om...
Jeg hører mitt første jubelbrøl i det jeg skal applaudere for Abbi Patrix. Han forteller at alle navn har sin historie, med oss deler han sin. Sjangeren er skliende, er dette stand up eller fortellerkunst? Jeg bryr meg ikke, dette er bra!
Men her er også rom for alvor. Lina Teir spiller og synger. Hun sier selv at hun ødelegger festen “men jeg bryr meg ikke”. Jeg synes ikke hun ødelegger festen, jeg synes hun tar den til nye høyder. En hardtslående aprilsnarr om Morialeiren fører til et gisp gjennom salen. Hvem kan skilles fra sønnen sin, uten å felle tårer? (Takk Lina - dette var sterkt.)
Kvelden avsluttes med Samir Madad som viser utdrag fra sin forestilling Korte år, lange dager. Her får publikum brenneslete og en dose rap. På dette tidspunktet er jeg sliten. Sliten, men fryktelig, fryktelig glad. Denne kvelden, på et utsolgt Cafeteater, har jeg fått oppleve skikkelig festivalstemning.
Det er jo festival… Foto: Helge Langerud Heikkilä.
Tidligere på dagen har jeg sett Mors Hemmelighet og No veks der berre blomar og gras. To fortellinger om krig. Eller, rettere sagt, to skjebnebeskrivelser som handler om mennesker påvirket av krig. Ikke denne krigen, ikke krigen nå, men den store. Det treffer mange. Tårer triller. Jeg ser at dette betyr noe. Likevel kjenner jeg meg distansert fra materialet. Jeg klarer ikke helt å leve meg inn i fortellingene. Hvorfor må jeg høre dette akkurat nå? I ettersnakkene sier folk at det er viktig at vi hører disse fortellingene nå, gitt verdenssituasjonen i dag. Kanskje oppleves det for meg motsatt? At å høre om krigEN ikke lenger føles som den krigen det er viktigst å høre om akkurat nå. Jeg er usikker. Jeg må tygge litt på det. Øyet mitt er tørt, men jeg vet ikke helt hvorfor.
++ to be continued. Foto: Bård Bjørknes.
Det har vært mer og, det har vært ++, men det får vente. Det er nok en solskinnsdag, nok en festivaldag. Jeg skal ut å gå og inn på et bibliotek, før jeg skal ut å gå igjen. Vi skrives.
En kunstnerisk leder foran og en middelaldrende mann i overgangsalderen bak. Foto: Helge Langerud Heikkilä.