FAKE Workshop: Improvisatorisk musikk og fortellerkunst
Noen ganger kan kreativiteten ta seg en bolle. For å presentere morgenens første event på Fortellerfestivalen er det like greit å copy-paste overskriften. Jeg er på workshop. Workshop med Abbi Patrix & Wilfried Wendling, skaperne av FAKE (som du kan lese mer om her!). Det tynnes i rekkene, vi er en liten kjerne fortellerentusiaster som møter opp på Det Andre Teatret denne søndagsmorgenen.
Workshopstemning på Det Andre Teatret. Foto: Helge Langerud Heikkilä.
Vi blir presentert for et reisende team. Teknikk, musikk, fortelling og praktisk hjelp. Workshopen handler om deling «sharing, we will share with you the things we do”.
Abbi har ledet noe som minner om et slags Dramatikkens hus for fortellerkunst. Et sted hvor man videreutvikler, ser hva som mangler og forsøker å løfte frem det. I dagens workshop skal vi undersøke forholdet mellom fortelling og musikk. Abbi trekker frem viktigheten av å kjenne hverandres uttrykk, at fortelleren må bli musiker, og musikeren forteller – de må vite hvor de skal, sammen. Samarbeid, å skape en symbiose og ikke bare to uttrykk som står ved siden av hverandre og skaper parallelle løp.
Vi starter med å ta på oss hodetelefonene. Hodetelefoner som gir en intimitet. Det er helt tett inntil, og helt avlukket. Mellom oss, deg og meg (og de andre da, som – bokstavelig talt, er påskrudd samme frekvens). Man tar utgangspunkt i mulighetene teknologien gir oss og kobler på noen tips:
* Gjentagelse er viktig å huske på, både i fortelling og musikk. Man bør kunne kjenne noe igjen.
* Det er avstand mellom det man hører og det man ser. Tygging på papir ser komisk ut, men høres gruteskt ut. Denne avstanden kan man utnytte når man har lyd rett i øret.
* Kroppen er også lyd. Å gå høres når du får lyden rett fra mikrofon og inn i øret. Dette bør utnyttes.
* Stillhet er gull. En umulighet, men man skal likevel starte og slutte der…
Man prøver og tester, lager lyder og forteller. Hvordan skaper man en helhet sammen? En fortelling båret frem, ikke bare av fortelleren, men også av musikk, lyder og teknologi. Foto: Helge Langerud Heikkilä.
Jeg blir fascinert av lyder som oppstår ved uhell. Når man går for hardt, når en boks dunker i bordet. Lydene snappes opp, bearbeides og kastes tilbake. Musikeren/lydteknikeren samspiller og gir oss alle et lydbilde. Et falskt, bearbeidet lydbilde, eller er det ekte. Vi er tilbake i Peer Gynt. Hva er deg selv? Hva er å være nok, være seg selv nok?
Workshopen er en slags blanding av fortellerkunst, musikk, teknologi, improvisasjon og teknisk museum. Totalen er det viktige. Ikke alle de enkeltstående bestanddelene. Helt til sist får vi et eksempel som nærmer seg noe. Vi får trekkspillyder og en ferdig historie. Da ser jeg dette samarbeidet «sharing» for real.
Slik jeg ser det handler workshopen mye om å tørre å slippe opp, og gi fra seg kontrollen. Dele fortellingen med teknikk og musikk. DE gir en historie. Sammen! Ikke fortelleren alene.
Også har vi nok en gang spørsmålet, Peer Gynt spørsmålet. Hva er ekte. Hva er ekte nok?