5 om 5
I denne bloggen har dere fått lese hva jeg tenker. Dere har fått et innblikk i noe av hva jeg opplever og mener om Fortellerfestivalen. Nå skal jeg gi ordet til andre. Jeg har spurt 5 personer, én i 20, 30, 40, 50 og 60-åra, om hva de tenker om 5 ulike eventer under festivalen. 5 om 5 - take it away!
Ingjerd Engh (23) - student, improvisator og forteller.
Om Lurveleven:
Lurveleven er et kvensk eventyr om jenta Siiri Anna og hennes reise for å finne all verdens lyd. Eventyret ble spilt av fortellertruppen Skrål og Skrammel, der truppen består av to fortellere og en musiker. Fortellerne hadde hver sin funksjon for meg: Ørjan Steinsvik var fysisk og “den morsomme”, og Borghild Otelie Aasebøstøl var hun som dro narrativet avgårde. Dette var en forutsigbar og fin relasjon for oss som publikum å forholde oss til. Det var synlig for meg at Skrål og Skrammel har spilt Lurveleven ofte. Små og store forflytninger mellom fortellerne var tydelig motivert, det samme gjaldt de tilsynelatende tilfeldige interaksjonene truppen i mellom. Kanskje er det denne disiplinen som må til for å fange barnas oppmerksomhet i 40 minutter, som Skrål og Skrammel evner. Barna kunne se fysiske bilder gjennom mime, og skape indre bilder selv gjennom fortellerenes ord. Sorg som tematikk ble bearbeidet på både lekent og poetisk vis, og jeg vil også avslutningsvis skryte av musikeren Cornelius Borger Østlie som med enkelt gitarspill underbygget den eventyrlige reisen til Siiri Anna.
Hanne Bergliot Oftedal (62) - forteller, og styremedlem i Fortellerfestivalen.
Om From the Woods
Her ble vi raskt trukket inn i og plassert i de finske skogene. Skoger som ble arena for myter og fortellinger fra «for-lenge-siden» - fint flettet sammen med fortellerens egen stemme og erfaringer. Og det er det jeg sitter igjen med som det beste – gamle fortellinger fikk bli relevante for et her og nå. Jeg koste meg. Markus Luukkonen gir oss råskap og humor, brutalitet og ømhet, mytiske fortellinger og praktiske erfaringer som glir over i hverandre. Han åpnet et univers og jeg fikk lyst til å lese og høre mer. Fortellingen foregår alltid i rommet, og scenen og rommet for denne forestillingen kledde hverandre godt. Det var en fortellerstund som passet til det akustiske, til en relativt liten sceneflate og lite rigg. Den tette atmosfæren ble god match mellom forestilling og rammer. Forestillingen var satt sammen av et helt knippe fortellinger, og mellom disse datt jeg litt av. Jeg ble sittende å lure på hvor han ville – hva er den stolen, det bordet, hvorfor sitter han, er dette bare pause? Fortellingene – jeg var med, mellom fortellingene syns jeg han forlot oss i et slags limbo. Fortellingene og forestillingen hadde tjent på litt strammere regi, at han hadde strammet inn snikksnakket, men - jeg vil gjerne tilbake til de finske skogene.
Bård Bjørknes (32) - regissør og figurteaterekspert.
Om Fagsamtale
En spennende fagsamtale. Panelet ga oss eksempler på hvordan anmeldere kan arbeide og tenke når de skal kritisere scenekunst. Interessante spørsmål ble diskutert: Hvorfor blir fortellerkunst kritisert mindre enn mye annen scenekunst? Hva skal til for at noe kan kalles dramatikk? Skal fortellere bruke regissør eller ikke? Hvorfor finnes regissører i det hele tatt? En time med deilig teater-nerding.
Tiril Bryn (47) - forteller, deltok under fortellerfestivalen 2022 som en del av fortellerstudio.
Om No veks der berre blomar og gras
Siden krigen i Ukraina startet har jeg kjent på det sterke felleskapet som har vokst frem, hvordan vi samler oss mot en felles fiende og kjenner på styrken i presidents Zelenskyj væremåte og mot. Bak dette som kjennes riktig og sterkt, har jeg også tenkt på, hvem er det vi samler oss mot, nå når ‘vi’ har en felles fiende? I hvilken grad tar vi hensyn til situasjonen til det russiske folk er i? Og hva med de russiske barna? Hvem hører til dette store vi som vi nå samler oss om? Hvem hører ikke til? Forestillingen ‘No veks der berre blomar og gras’ en en sterk historie om en jente som er barn av en norsk mor og en tysk soldat, født under andre verdenskrig. Vi får høre om hennes oppvekst hos fremmede, om foreldrenes kjærlighetshistorie og om at hennes tyske far ble sendt til Østfronten fordi han ikke ville adlyde sine overordnede og døde der i skyttergraven på den russiske grensen. Tittelen på forestillingen er fra et fotografi av stedet pappaen ble begravd, en massegrav: nå ‘veks det berre blomer og gras’ der. Aller mest handler forestillingen om det norske samfunnets grusomme straff over barnet og den unge moren da krigen var over. Fortellingen er nydelig fortalt og berørte publikum dypt. Virkelig sterkt! Selv om mange er bevisst på dette, la oss minne oss selv på at uskyldige ikke må lide mer enn nødvendig for å høre til ‘feil’ felleskap.
Ivar Nygaard (59) - forteller, deltok under Fortellerfestivalen 2022 med forestillingen Mors Hemmelighet.
Om Ville, Vise, Villfarne
Lina Teir, Susanne Marins, Carla Fri og Jostein Austvik i kunstnergruppen GLØD har i Ville, Vise, Villfarne skapt en multifasettert fortellerforestilling som virkelig gløder. Forestillingens fokus skifter fra slapstick og rompedans til det dypeste alvor på sekundet. Overganger som gir følelser, tanker og meninger en velfortjent uppercut. Det er kunstnernes og våre hjerter som settes i spill. De tre på scenen tar alle sine talenter og kompetanser i bruk for å få oss til le, gråte og tenke. Og sannelig dukker også den fjerde som var forhindret fra å komme til Norge, Carla Fri, opp på Zoom . Hennes digitale inntreden som orakel var et apropos til årene vi har vært igjennom og en siste sjans til å få ønsker oppfylt, om man har noen igjen etter denne glimrende forestillingen.