Finnes det sinte fortellere?

“Kjære Gud!” Det er mørkt. De drøyt 30 menneskene i salen sitter som saltstøtter med blikket stivt festet fremover. “Bli lys” høres bak, opp og bak. Det er mørkt, men jeg ser hender. Hender som gestikulerer. Det sies at det ikke finnes sinte skuespillere, bare sinte karakterer, men finnes det sinte fortellere?

Ole Mads S. Vevle er alene på scenen. Han fyller den godt. Foto: Andreas Strand Renberg.

KJære G-d stiller spørsmålene, hvorfor er vi her? Hva finnes? Hva vet man? Hvem er vi? Han spør, spør Gud, men får han svar? Han kommer ned trappene og inntar scenen. Han finner lys, kaster en stol, setter stol på bord. Det er rolig, men fryktelig intenst. Det er lys, og lerret og mikrofon. Han lager bølger, jeg liker bølgene.

Er Gud et opium? Hvis alt avhenger av våre handlinger, hva er da rett og galt? “Kom!” Vi skal ut.

“La det bli lys” - det lyser i lykten ved Teaterplassen. Foto: Helge Langerud Heikkilä.

Vi går forbi ølfat og ledninger, gjennom baren og ut på Teaterplassen. Teater, på Teaterplassen, med barer og musikk i bakgrunnen. Det lages ronkelyd med mikrofonen. Det føles ubehagelig. Vi står ute på gaten, men likevel oppleves forestillingen så privat. Han er så intens, så på søken, så maktesløs etterlatt til seg selv. “Krig er fred”. Han løper… vi følger etter.

“Hallo! Er det noen der”. Avstanden er stor. Han roper på toppen av en trapp, vi står her, nede, mindre, han ser ned på oss mens han roper oppover. Han kommer ned. Går rundt. Mellom oss, som en av oss. Alle har vel spurt “kjære Gud - finnes du?”.

I Oslos gater, høyt der oppe på trappen, men også helt her nede, her nede på jorden. Foto: Helge Langerud Heikkilä.

Allerede med sin første forestilling våger Fortellerfestivalen 2022 å bryte grenser. Grensene for hva teaterrommet er og grensene for hva fortellingen kan ta opp. KJære G-d er dypt eksistensiell, en sitatbasert fortelling fremført med en voldsom intensitet. Nesten sint, men bare nesten. For KJære G-d er ikke uten håp. Spørsmålene som stilles er krevende, men ikke kvelende. I samtalen etter forestillingen sier Ole Mads S. Vevle at han bruker friheten scenen gir. Det merkes. Han oppleves fri.

Og med en så fri tolkning av hva “scenen” er, er menneskets frihet enorm.