Opprør mot Helheim! Heidi Dahlsveen gir ord til en mors sorg. Kommentar av Kristin Lyhmann.

 

23.17 av Heidi Dahlsveen (forteller), Tze Yeung (komponist), Andreas Angell, (akkordion) Sentralen / Gymsalen 23. og 25. mars 2017

Heidi Dahlsveen har opplevd det ingen mor skal oppleve, at kreften tok sønnen hennes. Heidi nytter skikkelser fra norrøn myte til å finne ord, bilder, gråt og groteskerier som kan uttrykke sorgen. Hun går inn i rollen som Frigg, og ut av den, og inn i den igjen, og bestormer publikum med kaskader av ord, rystende og høylytt og hysterisk fortvilet – noe i nærheten av gråtekoner vi har lest om fra andre kulturer.

 

Men i motsetning til gråtekonene finner hun ORD for det vi i vår kultur gjerne sier at det ikke finnes ord for! Fortelleren Heidi finner ORD der verdig sorg og stillhet ofte råder.

Kanskje det vi opplevde på Fortellerfestivalen 2017 er en av de dypeste hemmelighetene med fortellerkunsten: At man ikke hengir seg til ”det uutsigelige”, men i stedet gjør som Gud fader selv: Skaper verden og menneskene ved å gi tingene NAVN.

 

Frigg, Balders mor, ba hele verden om ikke å såre hennes vakre sønn. Da Loke likevel forårsaket hans død, gikk moren til alle guder, mennesker, dyr og vekster og ba dem om å gråte Balder tilbake fra Hel, jotunkvinnen som vokter dødsriket for alle som dør på sotteseng. Men da var var Loke på plass igjen, som den eneste som ikke ville gråte. Balder måtte forbli i Helheim.

 

Før den ubønnhørlige avslutningen, hadde Heidi fortalt oss hva en tåre inneholder av vann og salt. I sorgen skal denne tåren alene kjempe med jotunkrefter ingen levende slipper forbi.

I en hylende morsom grotesk scene spilte Heidi ut Lokes ubendige, burleske skaperkraft, da han hadde seg med Angerboda og ble far til de uhyrene som holder menneskenes verden i sin hule hånd: Midgardsormen som ligger i verdenshavet rundt kloden og holder den sammen, Fenrisulven som skal sluke månen og altså – Hel.

 

Heidi er en forteller som ikke kjenner grenser for bruk av seg selv i fortellingen. Mektig og myndig inntar hun scenen. Ingen tvil om at hun kjenner sitt eget image og benytter det.

For meg er akkurat dette noe jeg setter pris på hos fortellere. De har ingen andre enn seg selv å stille opp med, og da er det befriende når fortelleren godtar det inntrykket de gjør på tilhørerne. Heidi har midjelangt hår som delvis dekker ansiktet. I overmål snakker hun både sidelengs og med ryggen til. Hun er kostymert todelt: Rosa tyllskjørt med fet glinsende svart silke i topp og hansker. Mytens Hel er også todelt, svart og hvit. Den sørgende moren har gledesminnene gjemt under skjørtet – ja til og med skoene er røde. Men det svarte mørkets rasende sorg er markert både i klær og framtreden.

Hun bruker hele scenen. På gulvet er bilder av sønnen og samlivet deres strødd, som et underlag for Heidi/Friggs gråt og raseri.

Nå mener ikke jeg at en forteller behøver å kostymere seg eller bruke hele scenerommet. Men Heidi gjør det. Her. Dette er henne og hennes historie. Dette er slik hun uttrykker sorgen. Fortelleren og fortellingen hører sammen.

 

Periodevis forteller hun rytmisk, denne gangen i samarbeid med komponist og musiker, musikk som en pust i fortellingen. En sjelden gang som forsterking av utbruddene, men også som lindring og humor.

 

Usentimentalt fikk vi høre og se den mytiske historien om en mors sorg. Jeg gråt ikke. Heidi gråt for meg.

Kommentar av: Kristin Lyhmann

Om Kristin Lyhmann:

f 1943, pensjonert 1. Amanuensis teatervitenskap. 1986 – 2010: undervist i teaterhistorie ved hhv UiO, HiO og HiØ samt skuespillerlinjene ved Statens Teaterhøgskole og NISS. Medlem av dramatikerforbundet. Fra 1995 til i dag: skrevet 10 lokalhistoriske spill oppført i Østfold. 

Underviste på fortellerutdanningen ved HiO fra starten i 1995 og i 3 år, også flere år som lærer ved de eksterne kursene – stort sett med jeg-fortellinger. Kursleder på Nordisk fortellerseminar – 8 år. Forteller sjelden selv, men det hender. 

Som en test har festivalen invitert noen med erfaring og kunnskap til å skrive kommentar til noen av forestillingene våre i år. Som lønn har de fått gratis billetter til festivalen. Dette kan ikke anses som anmeldelser, men skribentenes personlige kommentarer, og ikke festivalens.