Epekhô (Hva vet jeg?)

Et essay om tvil og om essaykunstens opphavsmann, Michel de Montaigne
Ole Robert Sunde

Ole Robert Sunde

Ole Robert Sunde debuterte i 1982 med diktsamlingen Hakk i hæl, fulgt av diktsamlingen Fra dette punktet trekker jeg en omkrets (1983). Siden har han fortsatt innen en rekke forskjellige genre som dikt, essays, prosatekster og romaner, og etablert seg som en sterkt konvensjonskritisk forfatter. Sunde er i dag en av de betydeligste og mest originale stemmene i norsk samtidslitteratur. Han er blitt tildelt både Aschehougprisen og Gyldendalprisen for sitt forfatterskap, og i 2012 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Krigen var min families historie.

 

I forbindelse med Fortellerfestivalens forestilling Skygger av tvil har Ole Robert Sunde skrevet essayet Epekhô. Her utforsker han både tvilens mange aspekter og dens sterke bånd til selve essaygenren. Sunde prøver ut idéer om tvilen i menneskenes eksistens, fra hverdagslige erfaringer til de store sprøsmål, og han tar tak i den ene skråsikkerheten vi har i livet – døden.

Les Essayet under videoene.

 

Ole Robert Sunde leser sitt eget essay Epekhô.

 

 

Hør Sunde snakke om tvilen, døden, Trygdekontoret og evig liv.

 

 

Sunde om Donald Trump, Sigrid Undset, Tilbake til fremtiden og menneskehjertet.

 

 

Epekhô

 

Det var den franske forfatteren og hverdagsfilosofen Montaigne som brukte det greske uttrykket «Epekhô» i en av sine tre bøker om essayet, betitlet «Essay» og dermed skapte en ny genre og som all vet betyr ‘essay’ på gammelfransk nettopp ‘forsøk’, ‘utprøving’, og slik holdt han en dør åpen for den som har tvilen i ryggraden; ettersom så mye, eller alt er usikkert og nettopp ‘Epekhô’ knytter Montaigne til skeptisismen all den stund dette også er mottoet til den greske filosofen Pyrrhon og hans skole pyrrhonismen og oversatt til vårt språk blir ‘Epekhô’ «Hva vet jeg?» og i Montaignes tapning blir det oversatt med «Jeg avstår fra» eller «Jeg beveger meg ikke» og det han ‘avstår fra’ er nettopp å ha for bastante meninger om verdens gang og dens sammensatthet; i essayet «Om samtalens kunst» skriver han:

Michel de Montaigne

«Jeg som er konge over stoffet jeg behandler og ikke skylder noen regnskap for det, stoler likevel ikke helt på meg selv; jeg drister meg ofte til å skrive ned åndrike innfall som forekommer meg tvilsomme og enkelte ordspill som får meg til å ryste på hodet, men jeg lar dem friste lykken.»

 

Det er ‘skråsikkerheten’ Montaigne er ute etter å ramme, da rammer han også de greske skeptikerne, all den tid de tviler for mye, eller ikke tviler ikke på sin egen tvil, og med Montaignes ord: «Når de sier: ‘Jeg tviler’, farer man straks løs på dem for å få dem til å innrømme at de i det minste er sikre på en ting, nemlig at de tviler»; hva da med de som tror for mye, eller tror uten tvil, og ikke bare i en religiøs kontekst, men i alle retninger og det som jeg ikke kan fri meg fra å utspørre, ettersom det også rammer meg selv; det som føles rett, og alle de som lytter på magen, og bruker magen som et kompass, de nøler og er i sitt rette element, og tror seg å føle riktig; det har jeg gjort mange ganger og like mange ganger bommet og noen få ganger har jeg følt riktig.

 

Ofte i et kjærlighetsforhold dukker de vakre og litt slitte ordene opp: Jeg elsker deg, og du venter på gjengjeldelsen fra din samboer, kjæreste, ektemake at hun eller han skal si: Jeg elsker også deg, og du lytter lett om dette er et gammelt forhold, mer med lutter øre om det er et ferskt forhold, og med uro om det er et forhold som sliter, og den grusomme sjalusien om den ene ikke stoler på den andre og dermed tolker lyden av ordene, samt kroppsspråket som ligger bak, eller under tonen fra utsagnet: Jeg elsker deg.

 

Om ikke i et lengre forhold, hvor det å bli elsket er et fast og trygt punkt, så fast og trygt som selve det å ha et hjem og det å være hjemme; og det er med full visshet at jeg da vet at jeg blir elsket og elsker tilbake til den andre i forholdet, og vet at det å bli elsket er en tyngdekraft som holder deg til bakken, og som synger fra magen, og du vet at du blir elsket, uten å tvile på at den andre ikke elsker deg, det er liksom ikke plass til å tvile, alt annet kan du tvile på, men ikke på den du er samboer med, og har vært det i mange år, kanskje fra dere var unge, eller senere i livet, og noe som er ikke helt gammelt og ikke helt nytt, men denne grunnleggende følelsen av å bli elsket fortaper seg ikke; hvor kommer den fra?

 

Hva med de som ikke pleier sin selvsikkerhet, den er på en måte medfødt, hos noen få, tenker jeg, uansett byrd så er de fra barnsbein av, vil de selv si, født med en stor selvsikkerhet, for stor vil noen si, eller der hvor den kommer litt etter litt, påsmurt flere mindre triumfer, som det å ha stevnemøte med en som du trodde var uoppnåelig, samtidig som du står til en vanskelig eksamen, eller til og med får svært gode karakterer; alt det prosaiske i livet som gir oss bedre selvbilde, fratatt de som aldri tviler på sin selvsikkerhet, selv i harde motbakker ikke tviler, som om de har andre grunnvoller; ikke for å bli noe i andres øyne, men det å bli noe i sine egne øyne, hva det nå enn er; hvor kommer deres tro fra og hvorfor er de så blottet for tvil?

 

I sine selvstudier så forundres Montaigne over seg selv, for i hans essays er selvstudiet grunnleggende; på en måte er han et oppkomme av tvil, som et oppkomme av å tro på sitt eget hode, og også som et oppkomme av å kokettere, når han parafraserer Sokrates påstand at han ‘bare vet det han ikke vet’; men Montaigne vet også at han gjør noe helt nytt på slutten av 1500-tallet i Frankrike, og han vet at det han skriver er uvanlig og at han har en såkalt god og rar penn; i essayet «Om de som halter» skriver han: «Jeg har ikke sett noe mer utpreget monstrum og mirakel her i verden enn meg selv. Med vanen og tiden blir man fortrolig med alle merkverdigheter, men jo mer jeg omgås min person og lærer meg selv å kjenne, desto mer rystet blir jeg over min formløshet, og desto mindre forstår jeg meg på meg selv.»

 

I en alder av 38 år trekker Montaigne seg tilbake etter å ha vært dommer ved Bordeaux-parlamentet, for å bli godseier på sitt slott Montaigne, godseier og forfatter, samt to ganger borgermester av Bordeaux, og en lengre reise til Italia (1580-81) og i sitt tårn begynner han å oppdage nye sider ved seg selv; han skriver fram en annen Montaigne som ikke bare er aristokrat, borgermester, tidligere dommer, men en uvanlig forfatter som oppfinner en ny genre; hans ‘essay’, hans ‘utprøvninger’ og ‘forsøk’; i det 10. kapitlet, bind to, skriver han om bøker: «Den som er ute etter lærdom, får fiske der den vaker; jeg gir meg minst av alt ut for å være lærd. Det man finner her er mine innfall; og med dem har jeg ikke tenkt å formidle kunnskap om tingene, men om meg selv […].»

 

Det er hans store ‘kanskje’ som får ham til å skifte ut et fast selvbilde til et som er mer flytende, og det er selvstudiet som gjør ham mer usikker på seg selv, og det er mens han skriver sine essays at det skjer noe; han rett og slett føler seg annerledes, enn det han trodde seg å være, og det er med fjærpennen i hånden han kommer i en flytende posisjon; professor Jean Starobinski skriver i sin omfattende bok om Montaigne (Montaigne i rörelse) at «Jaget var, som vi har sett, huvudföremålet för omsorg och uppmärksamhet redan från början. Det som sedan händer är att ansvaret för att fixera identiteten gradvis förs över till skriften, till boken, till bilden.»

 

Noen ganger er det som om jeg føler meg fram, uten å vite hva som er den rette veien, ettersom det heller ikke er en synlig og rett vei; det er heller ingen vei og det som kan virke å være rett fram også er rett vekk, om ikke til alle sider samtidig, og da begynner jeg å gruble over hva slags følelse jeg har, eller hva det er med en slik rar følelse, for den er mer idiosynkratisk enn fornuftig, og jeg er som regel mer dratt til det idiosynkratiske enn det fornuftige, og jeg tenker noen ganger at jeg lar hurtigheten velge, og da den hurtigheten som gjør meg altfor spontan, eller som min salige mor sa det, og da feiet hun også for sin egen dør; du tenker med tunga.

 

Spør vomma, sier noen, men den har sitt eget alfabet, og på toppen av det så mumler den og jeg aner ikke hva den sier, liksom jeg ikke aner hva jeg føler; det er ikke riktig, men det jeg føler er vanskelig og jeg prøver å finne ut om hva det er jeg føler, eller prøver å lytte etter, for å finne ut hva da, for eksempel at jeg i et oppfarende sinne, mot et av mine voksne barn, etter en dum krangel, sammen med bekjente, og flere av min nærmeste familie, ikke så nær som min sønn, men hans fettere og min svoger, på et utested, stryker på dør, liksom vommas retningssans var å dra på meg frakken og å gå rett ut, selv om min sønn ropte på meg og sendte meg en tekstmelding som jeg naturligvis ikke svarte på, før jeg fikk roet meg ned og sporenstreks sendte en tekstmelding hvor jeg ba om unnskyldning; kom det også fra vomma, eller kom det fra min svakt underbygde fornuft?

 

Jeg tviler og er i mitt rette element, når tid var det, som akkurat den gangen på utestedet med min sønn og min familie; vomma eller fornuften, eller var det den ustyrlige tunga som tok overhånden og det ene ordet tok det andre som det heter og kanskje min sønns tunge er like utemmet som min, om det er mulig, som min mor var det, og den var rett og slett helt vill, og under dens anarkistiske lov er det ingen som tviler, det er ikke riktig; dens lov er bygd på tvil, men tunga ignorerer det som finnes av tvil; tunga tar seg til rette, og spør ingen om lov, eller hva som er rett eller galt, og tenker høyt om det som skulle ha vært usagt.

 

Under Peloponneskrigen faller Sokrates i staver og blir stående en hel dag, og en hel natt i staver, før trekker han seg tilbake til sitt leie; ingen vet hvor han var da, men var han i et stort kanskje, eller i en like stor tro på sitt vidunderlige hode, eller var det grublingen kanskje som satte ham ut, til sine medsoldaters interesse om hvor lenge han kunne bli i sine staver, noe som Xenofon har skrevet om i sine «Erindringer om Sokrates»; det å kunne tenke etter så lenge og så mye, tiltross for omgivelsene, stående som fastfrosset i en tenksom positur, i timesvis, mens han bli tilglanet av sine medsoldater, liksom i en annen type av bevissthet, så til de grader borte at de undrer seg over hvor han er; stående i en slags døs, ikke slik at han sover, eller er i koma, men døser, eller tenksomt døser; hvor var han da?

 

Sokrates

Sokrates tviler aldri, men fikk sine meddebattanter til å tvile på sine utsagn og påstander; det var han god til, om vi skal tror på hans disippel Platon, om ikke hans oppfinner og forfatter; er da Sokrates en fiktiv figur i en av Platons ni romaner?, for Sokrates tar aldri feil, han finner feilene hos sine antagonister, men han tar aldri feil, dermed er han uten tvil og uten et kanskje; i alle av Platons ni bind så kan jeg ikke husket at Sokrates noen gang blir tatt i et feilargument; aldri, og hvorfor var han blottet fra å være tvilsom, han som alltid koketterte med at han var sikker på en ting at han ikke visste noe som helst, der var han skråsikker, og Montaigne holder på med den samme koketteringen, uten at jeg skjønner hvorfor han gjør det, eller like gjerne Sokrates, som gikk for å ha antikkens beste hode.

 

Det er selvfølgelig et taktisk knep for å avvæpne alle som vil Sokrates til livs som en sofist, som han vel var, om enn han ikke tok betaling for å fortelle om bystatens ve og vel, og Montaignes forsvar for å kokettere, der blir jeg svar skyldig, hvis det ikke var for å fortelle at han tenker i en forlengelse av Sokrates, uten sammenligning for øvrig, i sin påtatt ydmykhet, som han, i mine øyne, ikke behøver å fortelle, liksom han unnskylder seg for å være lærd, hvorfor i all verden skulle han det; han var jo lærd, en lærd godseier, en lærd aristokrat; hva var så forskrekkelig med det?

 

Hvor mye tvil er det i den vitenskapelige skråsikkerheten; ta bare debatten om klimaet, der noen av debattantene er så fanatiske, i mine øyne, at de som ikke har fattet hvor alvorlig dette er – jeg tenker på en del av mine kollegaer som er med i den så kalte forfatterens klima-aksjonen – ikke har fattet stort og at alt annet enn klima er totalt uviktig; enten det er underernæring, krig eller opprustning, men det finnes jo forskere som er klimaskeptikere, eller som har dratt med seg et ‘kanskje’, ikke uten å fornekte at det også er et problem med klima, så visst ikke, men de slipper ikke tvilen, uten å fornekte at det et klimaproblem, all den stund det er mye den vitenskapelig skråsikkerheten ikke vet.

 

En av Montaignes mest vidgjetne essay er «Å filosofere er å lære å dø», og som mer er om å lære å slutte å frykte døden: «Vi vet ikke hvor døden venter oss, så la oss vente den overalt. Å oppdra seg selv til å dø er å oppdra seg selv til frihet»; som om det går an å vende seg til å dø, ved å bli fortalt, eller fortelle seg selv, hver dag at vi skal dø, ettersom det mest skråsikre i våre liv er at vi skal dø; der er det ikke rom for tvil, eller er det det også der; i Derridas bok Adjø Emmanuel Levinas – to av Frankrikes viktigste filosofer på 1980-tallet, skriver den førstnevnte i sin tale ved båren til Levinas: «Døden: Ikke først og fremst en tilintetgjørelse, en ikke-væren eller et intet, men en viss erfaring, hos den gjenlevende, av ‘ikke-svar’. Allerede i Totalitet og uendelighet satte Levinas spørsmålstegn ved den tradisjonelle, ‘filosofiske’ fortolkningen av døden enten som ‘overgang til intet’ eller som ‘overgang til en annen eksistens’.»

 

All vår grubling er rettet mot døden; den har blitt selve vår grunn-grubling, og vår visshet om døden gir oss store problemer; kanskje det er religionens opphav at vi ikke utstår tanken på å dø, for i et større perspektiv er vi lenger under bakken enn på den, vi blir en del av bakkens fyllmasse, og hvorfor er det så ufattelig; det er endeligheten som er vond å vende seg til, den som dør blir borte for godt, og det er denne utvilsomme skråsikkerheten som er forferdelig, og det er vanskelig å oppdra seg selv til å leve med det, derfor skyver vi døden vekk, men den blir ikke borte, siden den fortsetter å stå i våre kulisser og vente på oss, mens vi prøver å leve; i den underlige vakre novellen av Kafka: «Josefine, sangerinnen, eller Musefolket» står det om hennes sang: «Noe av den stakkars korte barndommen er i den, noe av den tapte lykken som aldri vil komme tilbake, men også noe av dagens virksomme liv med dets lille, ubegripelige og likevel evige og udødelige munterhet.»

 

Det er tvilens store sikkerhet; vår korte lykke, og det daglige virksomme livet med sin ‘udødelige munterhet’, for i vårt konstante fall på vei til å bli bakkens fyllmasse, det er et fall som pågår hele tiden, så er det vårt tull og bråkete munterhet som gjør en forskjell, siden vi drar med oss vår daglige munterhet i våre fall, hvor vi i mange øyeblikk glemmer dødens skråsikkerhet, det er munterhetens tvilsomme skråsikkerhet som gjør at vi orker å leve, for vi vet hva som gjemmer seg i kulissene, det glemmer vi ikke, vi bare setter den på vent i en tvilsom parentes, dermed klinger det fra den partikulære væren, det er det daglige livets muntre klang.

Lørdag 25. mars kl. 19.30

Spilles i Gymsalen på Sentralen.