Kommentar til Katrice Horsley av Kristin Lyhmann

 

 

Clockwork av Katrice Horsley, Sentralen / Gymsalen 24. mars 2017

 

 

Forteller eller skuespiller? – Et tilbakevennende dilemma i fortellermiljøet. Definisjonene yngler. Og man nærmer seg problematikken med et tilnærmet eksistensielt faglig alvor, om man ikke sier med Svein Tindberg: ”Spørsmålet er meg fullstendig likegyldig”.

 

Jeg skal ikke hive meg inn i debatten, bare more meg litt med bakgrunn i Horsleys forestilling – muligens en (teater)-forestilling ? – om jenta som helst vil danse barbeint i skogen, men er blitt snørt i et korsett som nesten ikke lar henne puste.

Jeg fikk en mini-prat med Horsley etter da hun var ferdig, og da sa hun: ”Jeg er ikke en sånn en som ser bilder foran meg og forteller dem, jeg må alltid være”.

 

Er det et viktig skille? Se eller være ?

 

Hvorom allting er: Horsley var kostymert som jenta hun fortalte om, med pinetrangt korsett og viltert hår. Hun viste fram rekvisitter relatert til fortellingene sine og det hele ble vist innenfor en scenografi.

 

Rammefortellingen handlet om den snørte jenta som utsettes for press fra familie og fra fortellere (sic! Forsto jeg rett?) – men som fant forløsningen i en tradisjons-skikkelse. Jeg kan ha misforstått – men la meg tolke forestillingen slik jeg oppfattet den, for da syns jeg den også får en funksjon til ”internt bruk” i fortellermiljøet. (Tilgi meg, Katrice, hvis dette blir sprøtt).

 

Altså: Jenta vil danse barbeint i skogen, men får ikke lov.

På et fortellermarked lytter hun til tre historier, en av gangen. Det er ”WordWeavers” som forteller. Jeg dro kjensel på alle tre historier, selv om jeg aldri har lest eller hørt dem presis som Horsley fortalte dem. Det første var en variant av H C Andersens De røde sko. Det neste hadde elementer fra Jenta med sølvarmene i møte med det ofte gjentatte motivet om svigermor (denne gang var en god kvinne!) som sender bud til sin sønn om at hans kone har fått et barn. Budskapet blir fordreid underveis, så mannen får beskjed om at hun har født et vesen som er halvt hund…osv. Det tredje eventyret var en for meg ukjent, men vakker variant av Selhammen.

 

Hvert eventyr ble levert helt vidunderlig. Men så, etter hver av WordWevernes fortelling, når jenta søkte kontakt, så gikk veverne brått og brutalt ut av rollen som fortellere, og begynte reinspikka merchandising – det var tid for salg av nips og pyntegjenstander, nå skulle de tjene penger på kunsten sin.

 

Jenta rømte til skogs. Etter hver eventyrsesjon fikk hun besøk av en gammel kvinne. Første gang presenterte hun seg med en lang tirade av navn – jeg klarte bare å snappe opp Sheea-na-gig, den keltiske fruktbarhetsgudinnen, mellom navnene. Men damen, stinkende og uappetittelig, kledd i en kåpe som luktet kattepiss, sa: ”Kall meg Edna”.

Edna kom i en annen forkledning neste gang og naken i sin gamle burleske kropp tredje gang.

Edna fikk jenta til å puste med magen, og tredje gang pustet hun så dypt at korsettet sprakk.

 

Etter en for meg helt kongelig teater- eller fortelleropplevelse, måtte jeg bare lure: Forestillingen ga i hvert fall honnør til den gamle mytiske kvinnen som ga jenta selvtillit så hun fikk puste. Full uttelling også for de tre eventyrvariantene som jeg tror jeg kommer til å huske lenge. Men hva var meningen med veverne? Assosiasjonen gikk til salgsmennene fra tempelet, de som Jesus jaget ut, eller til den usmakelige businessen en ser i inngangen til katolske kirker nedover i Europa. En eller annen økonomi må jo ethvert kulturuttrykk skaffe seg. Hippet Horsley til fortellernes lønnsstrev?

 

Ikke vet jeg om jeg forsto eller misforsto forestillingens budskap, og enda mindre vet jeg om jeg hadde en skuespiller eller en forteller foran meg, men moro var det! Vakkert var det!

Forteller/skuespilleren var riktignok kostymert ungt og forfløyent, men hun var ikke like ung som jenta i fortellingen – hun bar tydelige spor av levd liv og ga meg flere visdomshistorier enn mang en annen har gitt meg.

 

Kommentar av Kristin Lyhmann

Om Kristin Lyhmann:

f 1943, pensjonert 1. Amanuensis teatervitenskap. 1986 – 2010: undervist i teaterhistorie ved hhv UiO, HiO og HiØ samt skuespillerlinjene ved Statens Teaterhøgskole og NISS. Medlem av dramatikerforbundet. Fra 1995 til i dag: skrevet 10 lokalhistoriske spill oppført i Østfold. 

Underviste på fortellerutdanningen ved HiO fra starten i 1995 og i 3 år, også flere år som lærer ved de eksterne kursene – stort sett med jeg-fortellinger. Kursleder på Nordisk fortellerseminar – 8 år. Forteller sjelden selv, men det hender. 

 

Som en test har festivalen invitert noen med erfaring og kunnskap til å skrive kommentar til noen av forestillingene våre i år. Som lønn har de fått gratis billetter til festivalen. Dette kan ikke anses som anmeldelser, men skribentenes personlige kommentarer, og ikke festivalens.