Et blikk på iransk fortellertradisjon og Kanoon

Artikkel av Narges Sheikh Sofla

Oversatt til norsk av Amir Mirzai og Kristin Groven Holmboe

Fortellertradisjonen i Iran

Iran kan regnes som en av de vesentligste kildene til verdens fortellinger. Dramatisk natur, strategisk beliggenhet og et mangfold av folkegrupper med en del særegne kulturelle forhold, preger landets fortellinger. Kontakten med omverdenen gjennom silkeveien, mangfoldet av landets produkter på den ene siden og stridigheter og konflikter med angrep fra blant annet Alexander den store, araberne, tyrkerne, mongolene og afghanerne på den andre siden har også satt sitt preg på de iranske fortellingene. Dessuten kommer Storbritannias, Russlands og Portugals kolonialistiske virksomhet. Disse faktorene er blant dem som har åpnet veien for at Iran har opprettet og holdt kontakten med mangfoldige folkeslag og deres kulturelle tankegang. Dette mangfoldet har satt spor i iransk tankesett, i de iranske tradisjonene og det iranske folkets tro. I sin tid har dette vært årsaken til at mange forskjellige former for fortellinger har sett dagens lys i Iran. Eksempler på dette er fabler, myter, satirer, historiske og religiøse og sosiale fortellinger. Både skriftlige og muntlige iranske fortellinger henter sitt innhold fra mange forskjellige områder. I skriftlig tradisjon finner vi Ferdosis kongefortellinger, Shahnameh, «Jamshids kongedømme», «Kong Freidun», «Fabelen om fuglen Simorgh og Zal», «Rostam», «Kjempen Ekvan» og «Esfandiar den usårlige». Andre eksempler er betydningsfulle fortellingene som Beihaghis historier, fortellinger fra ministeren Hasanak, «Kelileh og demneh» og Obid Zakanib dyrefortellinger (Mus og katt). I den muntlige fortellertradisjonen i Iran kan man eksempelvis finne fortellinger om Jen, de underjordiske, og om feer, Gilgamesh-mytene, «Kongen over alle feer», «Tommeliten», «Tante Kakrelakk» og «Jenta med den vakre pannen».

Behovet for å beholde en nasjonal og lokal identitet på tvers av landets merkelige historie gjennom århundrene, har vært hoveddrivkraften for at fortellertradisjonen har overlevd i Iran. Og med dette behovet og med kjærlighet til landet har folkets drømmer, tro, moral, kunst, religion og vitenskap kunnet overleve.

Fortellerens posisjon

De som har arbeidet som fortellere i Iran har vært vel ansett og høyt respektert av folk flest. Familier lot i tidligere tider barna gå i lære hos profesjonelle fortellere. Først i en observasjonsperiode på 6-12 måneder, og senere som lærling i 2-3 år, så de kunne gjenfortelle sine læreres fortellinger helt presist. Dessuten skulle de lære de forskjellige fortellerteknikkene. Fortellerne brukte ofte instrumenter som trommer eller strengeinstrumenter for å skape atmosfære under fortellingene. Anvendelsen av instrumenter i forbindelse med fortelling varierer og er avhengig av den lokale kulturtradisjonen. I dagens Iran er det svært få fortellere igjen.

Hos folk flest fortelles det i familiens skjød, i smug, i bazaren, på tehus, mens fiskerne arbeider, når teppene knyttes og i arbeidet på åkrene. En av de mest kjente fortellerformene i Iran er «naghali». Det å fortelle Shahnames kongefortellinger enklest mulig på tehus, kan fortsatt forekomme.

Fortellingens posisjon i dagens Iran

I dagens Iran finnes ingen uavhengig eller formell kursing eller utdannelse inne fortellerkunst. Men det undervises i fortelling som en del av pensum innen barne- og ungdomslitteratur, og innen videreutdanning for ungdomsskolelærere i litteratur, kunst og pedagogikk. Og i tillegg er det eget fag i førskolelærerutdanningen. Med den kolossale utviklingen innen media i moderne tid, som fjernsyn og Internet og så videre, er fortellerkunsten på vei ut av familietradisjonene. Og etter hvert ivaretas fortellerkunsten mer og mer av kulturelle institusjoner. Fortellerkunsten som var av de deiligste minner fra vår barndom, er i ferd med å blekne, og blir bare hentet frem i forbindelse med høytiden rundt natten ved vintersolverv, «Yalda».

KANOONs arbeid med fortellerkunsten

Barn og ungdom i dagens Iran får fortellinger nesten bare gjennom radio, fjernsyn og barnehager. Men i samtlige av KANOONs kultursentre, er dette et av de viktigste tilbudene vi har til barn og unge, og det brukes nesten hver eneste dag. Historien om fortellerkunst i KANOON er nesten like lang som KANOONs egen mer enn førtiårige historie. Lærere og fortellere i KANOON velger nøye ut forskjellige eventyr og historier og tar i utvelgelsen hensyn til aldersgruppen. Fortellerstunder i KANOON har arvet sin form fra bestemødrene, en vennlig atmosfære og som regel finner de sted i egne nedsenkede eventyrsirkler, hvor alle sitter. Og i et hyggelig miljø formidles fortellingene.

I begynnelsen liker barna best satiriske og mytiske fortellinger, med hovedvekt på fortellinger med dyr i hovedrollene. Dette setter fantasien til barna i sving. Da fortelles også fortellinger som setter bedre og mindre god moral opp mot hverandre, og dette får barna til å tenke selv. Når de blir eldre byttes de satiriske fortellingene ut med fantasifortellinger, og deretter kommer de historiske fortellingene. Det hender at man velger fortellinger fra de bøkene som KANOON har utgitt, for eksempel fortellinger som «Stein-lapskausen», «Bibi Nazanens skjorte» og fabler og fortellinger fra andre land som har folkloristisk bakgrunn.

Poesi har en definert rolle i Iranske fortellinger. Dikt harmoniserer det innholdsmessige og har stor evne til å påvirke, som diktene fra kongehistoriene i Shahnameh. På den ene siden blir poesien brukt for å vekke interesse for fortellingen, og om fortelleren ikke er god nok til å formidle diktet, vil dette kunne være ødeleggende for fortellingene, særlig når barna er små. Dette gjør fortellingen utilgjengelig for dem, og de mister kontakten med fortellingen.

Fortellerfestivaler i Iran

Fortellerne i KANOON bruker som regel ingen hjelpemidler. Men felles for dem alle er utformingen av fortellerstedet, som er bindeleddet mellom forteller og tilhører. Alle gjenkjenner et fortellersted. Alle fortellerne har en genuin interesse for fortellinger og en ekte kjærlighet til barn. Aller fortellere og lærere i KANOON deltar gjennom året på fortellerfestivaler rundt omkring i landet og konkurrerer om tittelen «Årets forteller». I den nasjonale fortellerfestivalen deltar cirka 50 fortellere i finalen. Dessuten kommer det ofte anerkjente gjestefortellere til denne festivalen. Festivaljuryen velger de beste fortellerne ut på bakgrunn av hvordan de har bygget opp atmosfæren, hvordan de tilnærmer seg fortellingen, setningsoppbygning og stemmebruk, om de har tydelig stemme, om de er nytenkende og hvordan fortellingen er bygget opp, lengden av fortellingen, sminke og klær, språklig helhet, samsvar mellom innhold og mimikk. Dette er blant de kriteriene som vurderes når den beste skal velges ut. Deltagelsen på konkurransen er frivillig og mange av dem har deltatt i årevis. Dette gjør mange av dem så erfarne at de har samme kvalitetsnivå som gjestefortellerne.

Naturligvis – som alle kulturaktiviteter, har festivalene i Iran sine sterke og svake sider. En av de vesentligste svakhetene er mangelen på akademisk utdannelse med innsikt i filosofisk kunnskap om de forskjellige sjangrene innen fortellerkunst. En annen svakhet er måten musikk blir brukt på. Dessuten mangler man fora både nasjonalt og internasjonalt for de beste fortellerne hvor de kan diskutere den faglige utviklingen av fortellerkunsten. Av de sterke sidene må nevnes den rike både skriftlige og muntlige fortellertradisjonen som finnes i Iran. Dessuten er statusen til en forteller blant folk flest høy, undervisning i fortellinger som har gått i arv i familiene er utbredt, landet byr på et mangfold av folkegrupper som har bidratt i tilblivelsen av fortellinger, det finnes mange forskjellige språk og dialekter. Og dette er sterke sider å regne med i de iranske festivalene.